jogging

Hva er det som får så mange mennesker i dag til å kle på seg joggesko, bare for å løpe en tur? Poenget med turen er ikke å komme noe sted, man kan jogge en runde eller man kan jogge til et punkt og samme rute tilbake igjen. Man løpet ikke i fra noe eller noen, man bare løper. For mange løper man kanskje uten noe mening i det hele tatt.

Jeg har da akkurat kommet inn fra en joggetur. Eller motbakkeløping som det heller kan kalles. Når man bor nesten nede ved havet i en by, og man ikke skal jogge så alt for mye på asfalt, er det bare å jogge mot den eneste høyden i nærheta. Altså oppover en hel haug med bakker, motbakker. Vel oppe på toppen (klarte til og med å motstå fristelsen for å smake på blåbæra som sto så fin og fristende til), så kom jeg til meg selv, dette ble da en litt for kort tur. Hva annet er det å gjøre da enn å beine videre? Oppover og nedover i lysløypa. For å komme til enden og da være i den vissheten om at det bare er å snu. Å vite at det er noen oppoverbakker igjen, og at det snart kommer en bakke som jeg ikke skjønner at det er mulig å jogge opp, så utrolig lang og så utrolig bratt.

Det er ikke bakkene som er poenget med turen. Joggeturen i dag var for å klarne litt opp i hodet. Det er der mye av aktiviteten min foregår når jeg er ute på joggetur. Jeg ser på det som ideelle muligheter for å sortere tanker. Er det noe hodet er fullt av for tiden, så er det tanker og ideer. Både egne og andres, noen gode, andre mindre gode. Noen planer som kanskje er gjennomførbare, andre som bare er drømmer. Tanker, drømmer og håp. Alt surrer rundt i et kaos oppe i hodet.

Etter noen meter i joggesko, kjenner at musklene jobber. Svetten pipler frem. Lungene øker ventilasjonsmengden. Det rare er at på samme tid så kommer tankene litt i system. Ting setter seg mer, jeg syns jeg klarer å skille mellom gode og dårlige ideer. De negative tankene blir liggende igjen etter hvert som jeg tilbakelegger flere meter, jeg orker ikke å drasse dem med meg videre. De erstattes heller av positive tanker, håp og ikke minst erstattes de av entusiasme.

Jeg jogger ikke fast, og har ikke forsket på gode løpeteknikker. Ikke er jeg god til å ha et høyt tempo heller, så velger heller langkjøring selv om det ikke alltid er like morsomt. Jeg er ikke avhengig av å jogge så og så mye, eller så og så ofte. Men jeg kan kjenne gleden av å bevege meg. Mestringsfølelsen av å komme meg opp den utrolig lange og bratte bakken, og kjenne melkesyra svi i beina. Roligheten og tilfredsheten som kommer etter at man er kommet seg heim igjen og fått tatt en dusj. Og ikke minst kjenne på at tankene i hodet er litt mer under kontroll.

(snart kommer det kanskje et lite innlegg om hva som egentlig har skjedd i sommer…)