Videre gikk det på vestsiden av Tyrifjorden (som egentlig er et vann), forbi Tyristrand og til Vikersund. Ny matpause i sola før vi fortsatte på parallellveier mot Geithus. Her drev de med veiarbeid og det var skiltet at veien var stengt, men vi fikk jo ikke sykle på hovedveien og nå heller ikke på parallellveien – hva skulle vi da gjøre? Vi fikk lov til å passere veiarbeiderne, så det ble et par kilometer på dårlig grusvei, men vi kom oss da frem. Passerte Hokksund og Vestfossen og syklet videre mot Eidsfoss. Her fant vi ut at det begynte å bli seint, og for ikke å gjøre samme tabbe som i går valgte vi å stoppe på en campingplass på Torrud.

Her var resepsjonen stengt, så vi gikk og tittet etter en plass for å slå opp teltet. Livet på campingplasser er en egen kultur, og det er campingvogneierne med fast plass som er sjefene. JP fikk øye på en stor vogn med spikertelt med de dyre eikemøblene innenfor og bilder som hang på vogna inne i teltet, og da fikk han nok. Tilfeldigvis var det en av “sjefene” som spurte om han trengte hjelp, og da kokte det litt over for han; “Jeg leter bare etter et par kvadratmeter plass hvor jeg kan slå opp teltet, og som ikke er i hagene til noen”. “Sjefen” trodde ikke sine egne ører, men vi fant ut at det var best å bare skygge banen.

Vi fant noen kvadratmeter, og fikk opp teltet. I dag ble det tilbakelagt ca 95 kilometer

Raufoss er litt spesiell for oss, for det er nemlig her sykkelen vår kommer i fra. Den fant vi på finn.no i september 2009, og fikk den transportert oppover med Toten transport. Etter matpause på enda en bensinstasjon (Statoil = kaffe!), fant vi Raufoss sykkel – moro. Dagen vår var ikke ferdig her, vi hadde enda den største utfordringa igjen – videre var det nemlig et fjell på 600 moh som skulle bestiges. Vi trødde og trødde på, sola skinte og verden smilte til oss. Fulgte Einavatnet rundt og det var ved enden av dette at stigninga virkelig startet. Oppover og oppover gikk det, i sakte tempo. Midt i bakken sto det en bil med motorstopp som Falken var og hentet på henger. Det virket som om mor og datter hadde et veddemål om oss – og de smilte og vinket. Rett før toppen var kreftene oppbrukt og det ble en kort matpause for å hive i seg noen skiver. Kort ble den for myggen gikk til angrep med en gang vi stoppet, bare å trø videre opp.

På toppen vurderte vi å stoppe, men valget ble å suse nedover også i dag, slik at vi kunne få lønn for strevet. Fort gikk det nedover mot Jaren, men midt i bakken ble det plutselig ulovlig å sykle på veien. Det endte med kraftig bremsebruk og svinging inn på en parallellvei. Slike ting liker vi dårlig – ekstremt dårlig! Vi hadde bestemt oss for å sykle om Jaren og Gran mot Jevnaker, og ikke via Brandbu da dette var lengre. Hadde vi kunne velge om igjen, ville vi syklet rundt Brandbu – hør nemlig her:

Vi kom ned et stykke vest for hovedveien og måtte sykle tilbake til Jaren, for vi syklet videre til Gran. Her vurderte vi å stoppe for kvelden, klokka var ni og vi var slitne. Men fins det campingplasser der? NEI!!!! og ingen i nærheten heller. Nærmeste er 20 kilometer unna! Det gikk litt inn på psyken, men vi tenkte at vi kunne se om vi fant en teltplass på veien videre – så vi fortsatte å sykle. Nesten framme i Lunner sentrum hadde Statens vegvesen igjen funnet ut at vi plutselig ikke fikk sykle på hovedveien, men det gikk en gangvei på venstre side av veien. Prøvde å gi tegn til den rekka med biler vi hadde bak oss, men flere fortsatte å kjøre forbi oss. Det endte med at vi bare måtte svinge plutselig fordi det ble ei luke, det vi glemte var at det kom biler i mot også. Det kom en bil akkurat da, og ikke hvilken som helst bil heller. Neida, en sivil politibil med to kvinnelige betjenter i, som måtte bråbremse. Det gikk bra, og vi ble ikke stoppet. En liten latter ble det, og takknemlig for at det gikk bra. Sykkelveien førte ingen steder hen, og vi sto der uten peiling på veien videre. Telefonen til JP var fri for strøm, så GPS hadde vi heller ikke. Hva gjør vi nå?

Valget falt på Kathrine, tidligere ansatt på 1881. Hun var ikke heime, men i bursdag hos Ragnhild, som lånte henne en datamaskin. Det var litt vanskelig å lokalisere oss, men hun gjorde enet godt forsøk på å hjelpe oss fra Vesterålen, De plagdes litt, fant ikke adressen vi sto på, vi var oppgitt, ekstremt lei av sykkel og trøtt – en dårlig kombinasjon. Ute på kveldstur kom noen lokale ungdommer som hjalp oss med veien videre, så Kathrine og Ragnhild kunne få fred fra vårt mas. Ragnhild hadde da hatt en artig bursdag, da hun kunne ligge på gulvet å flire av våre problemer

Veien til Sløvika camping var på noe som liknet på asfalt, men kjentes ut som grus – og steinspruten sto etter oss. Flaksen vår var at de siste kilometrene gikk nedover, så det ble noen billige kilometer. Vi var glade da vi kom fram til campingplassen, da var det bare å slå opp telt, lage mat og få seg en dusj. Selv med effektivitet tar dette halvannen time, så klokka ble ett før vi var i seng. Jeg nevnte tidligere at handdukene våre var sure, så da måtte kreativiteten få spillerom. JP fant ei ubrukt ren gulvtue som han tørket seg med etter han var ferdigdusjet – jeg steilte litt da han kom med den til meg etterpå, men gikk da med på å bruke den som handduk. På en måneds sykkeltur er det nødvendig å fire på kravene, og det gjør vi begge to..

Dagens etappe ble ca 14,5 mil (lite bilder skyldes at det ikke er strøm på telefonen)

Vi kom oss ut av Otta og videre nedover. På Kvam holdt blæra mi på å sprenges, så da var det bare å få tømt den på et egent sted. Valget falt på Mors Kro, der vi også fant en isdisk etter toalettbesøket. Det var varmt ute og det var godt å slappe litt av med en is innendørs før vi skulle sykle videre i solsteiken. Turen gikk noe sakte da man må ha dobbelt sett med pauser når det er så varmt, en for å drikke, og en for å tisse. Mye parallellveier og noe E6 på dagens etappe.

Målet vårt for dagen var Lillehammer, og halv åtte sto vi på Øyer , litt over ei mil før målet. Dilemmaet ble om vi skulle sykle videre eller skulle vi bare slå leir og starte tidlig dagen etter. Valget falt på det siste, og vi fant Hunderfossen camping. Når vi hadde fått ned den siste teltpluggen, åpnet himmelen seg og igjen begynte det å regne kattunger. Gjett om vi var glade for at vi valgte å stoppe! Dagens etappe ble på ca 95km

En annen ting jeg har lyst til å si er at det er mye forsøpling oppover Dovre. Vi syklet etappen ei uke etter den store styrkeprøven, og det er store mengde søppel som tydelig bærer preg av å stamme fra det. Mange tomme sykkelflasker, næringsdrikker og energibar-papir, er litt trist at slike ting blir liggende ute i naturen, til og med i en nasjonalpark!

Neste pause ble avholdt på en rasteplass rett før Hjerkinn, 1026 meter over havet og toppen av Dovre. Endelig ble det lunsj og det smakte godt å endelig være på toppen. Videre gikk det bortover fjellet, litt nedover, men mest bortover. Motvind hadde vi også, så det ble litt jobb for å komme seg fremover. Heldigvis var det ikke så kaldt at vi måtte kle på oss så veldig mye, det virker så absolutt som om temperaturen er bra i sør selv om været er så som så. Jeg fikk sett en moskus da jeg måtte finne ut hva den tyske turistbussen hadde stoppet midt i veien for – og selvfølgelig lagde trafikk-kork. Det er visst sjeldent å se moskus der, selv om det er moskus i kommunevåpnet. Over Dovre kom vi til dette skiltet:

Ferdig med Trønderriket!

Nedover Dovre gikk det fort, helt til John-Petter plutselig sa “Oj”, og begynte å bremse ned. Jeg skjønte ingenting før jeg fikk tatt en titt over skuldra hans. I mot oss kom det ei løpsk campingvogn som svaiet fram og tilbake midt i kjørebanen. Et vindkast hadde tydelig fått tak i vogna, og vi ventet bare på at det skulle smelle. Eieren må ha hatt et svare strev med å holde vogna på veien, men det gikk heldigvis bra. Det tok nå litt tid før den sluttet å svaie, men han slapp en tur i grøfta. Det var vel en familie på ferietur med nervene i halsen. Jeg fant ut at jeg aldri vil ha campingvogn, det hadde vært for mye action for meg.

Når vogna var passert var det bare å trille videre nedover. Det gikk i et heftig tempo, og maksfarta vår er vel nærmere åtti kilometer i timen i nedoverbakke. Det er bare å holde seg fast! Når vi svinget inn i Dombås sentrum kunne vi gratulere oss selv med at Dovre var passert – det som kanskje er turens verste parti. Vi er bare glade for at det ikke regnet kattunger. På Dombås fant vi både brød, pålegg, kaffe og is – alt man trenger til en lang dag på veien. Ut fra Dombås gikk det parallellvei i 2,5 mil, så vi slapp unna E6 denne biten, men så var det ut på hovedveien igjen.

Når vi kom til Sel, så måtte vi svinge ut fra E6 og sykle på den andre siden av elva. Veien her var i ok stand, men den gikk mye mer oppover og nedover enn det E6 ville ha gjort. Litt kjipt å sykle opp en bakke bare for at den skal tippe nedover igjen rett etter toppen, men sånn er livet på sykkelsetet. Fulgte veien til Otta der vi fant oss en campingplass og tok kveld etter teltoppsetting, dusjing og middagsspising. Handdukene våre lukter ekstremt surt (glemte å vaske dem i Trondheim..), så må finne en vaskemaskin i morra.

Dagens etappe ble på ca 12 mil, hvor store deler gikk på E6.

Støren er et kjent lakseområde, og vi syklet forbi elva som visst nok er et ekte lakseparadis. Inne i Støren har de satset stort på lakseturisme, og de har opprettet en egen laksebørs hvor de ulike fangstene innrapporteres. Været har holdt seg ganske så bra denne dagen, overskyet og litt vind (motvind selvsagt!).

Etter Støren måtte vi igjen ut på E6, men veien var fin og det gikk veldg greit. Oppover har det gått jevnt og trutt, så vi ser ikke så mørkt på å komme oss over Dovre, men det blir ikke før i morgen. På Berkåk møtte vi en liten gjeng syklister som var på tur Trondheim-Oslo på fire dager (ca 56 mil). De hadde lite oppakkning og satset på å sove innendørs – noe som gjør at de har en lettere tur enn oss. Vi hadde en lang pause med kaffe på Statoilkoppen, masse brødskiver og litt sjokolade. Turen videre oppover mot Oppdal fortsatte i oppoverbakke, jo flere meter vi klatrer nå, jo lettere blir Dovre..

Oppdal nådde vi i syvtida og da fikk vi handlet ny gass til stormkjøkkenet og mer mat til å koke på det. Syklet enda ei mil før vi fant oss en campingplass hvor vi slo opp teltet. Det fine med mange campingplasser er at de har småkjøkken, og det er fint å kunne vaske kopper ordentlig og koke mat på ei kokeplate. Dagens meny ble grove nudler, med wokgrønnsaker, biffkjøtt og en ferdigblandet woksaus på pose. Noen morsomheter kan man også finne litt rundt omkring – alle campingplasseiere er vel ikke akkurat like stø i fremmedspråk:

Er bare å finne soveposen, i morgen er en ny dag. Ble ca 14 mil sykling i dag

Ut fra Steinkjer sentrum er det firefelts motorvei. Sykle til siste Shellstasjon i Steinkjer og følg så sykkelvei ut til “gamle E6″ som går parallelt med motorvegen. Etter en stund må du ut i verste E6-trafikk. Fortsett videre til Verdal og Levanger. Fra Levanger må du komme deg inn på sykkelvegen “Innherredsvegen”, som delvis går langs E-6, og delvis følger riksvei 754. Husk å svinge av fra riksvei 754 før du havner galt ut. Sykle “Innheredsvegen” sykkelvei forbi Ronglan til Gullberget camping. Her må du ut på E6 igjen.  Her følger en svært farlig tur der avstanden mellom autovernet og vogntogene er lite betryggende. Hold tungen rett i munnen og sats på å treffe autovern istedenfor vogntog. Svingete og fælt er det.

Sykle E6 forbi Skatval til Stjørdal. Her blir det motorveg igjen, så nå må du ut på “Malvikvegen”, gamle E6. Den starter på Hell, rett sør for flyplassen. Her er det god skilting på sykkelsti til Trondheim (ca. 38 km). På Malvikvegen dukket det plutselig opp et dusin proffsyklister. Vi imponerte dem med å holde nesten samme fart som dem i en lang oppoverbakke, og lå etter dem i 70 km/t (vi måtte bremse for å ikke kjøre forbi) i nedoverbakke. Da vi fortalte at vi hadde syklet fra Nordkapp ble vi visst proffer vi også, og kompisfaktoren ble høy. Vi ble invitert til å sykle Trondheim-Oslo ved en senere anledning. Drømmen om en racersykkel ble tent i John-Petters hjerte, men da må det søkes i tre eksemplarer til Guro.

Vi kom til Trondheim klokka 20.30. Endelig. Nå fikk vi en seng hos Guros kusine Mia og hennes samboer Boye. Tusen takk for at vi fikk bo her, dere er så snille!

I dag, 30. juni, er det igjen drittvær. Vi har brukt dagen på å se Nidarosdomen og spise mat. Det er nå drøyt 800 kilometer igjen til Lindesnes. Det betyr fortsatt dagsetapper på ca. 100 kilometer for oss.

I dag var vi på lokalradioen (“radio bø” i Vesterålen”)! Hyggelig at noen fatter interesse for dette stuntet.

Vi kom oss til Steinkjer etter cirka 60 tilbakelagte sykkelmil. Her bestemte vi oss for å slanke sykkelen med cirka 5-6 kilo og sende det i posten. Kall oss tullinger men vi sendte avgårde regntøyet. Isteden kjøpte vi vanntette sykkelklær som veide mindre enn en tredjedel og tok svært liten plass. Vi satser altså på litt bedre vær lengre sør, og sparer litt vekt på det. Vi sliter en del i oppoverbakkene med mye vekt. Tandemsykkel anbefales sterkt for andre ektepar eller tospann som skal sykle lengre etapper. Det er svært vektbesparende, mer trafikksikkert og mer sosial enn å sykle på to sykler. Særlig for par der forskjell på muskelkraft gjør at den ene bestandig sykler et stykke bak.

I Steinkjer ble vi værfaste nok en gang. I Nord-Norge kaller vi slikt regn for en “floing”. Hjelpe meg hvor mye det regnet! En kioskeier kom løpende ut for å snurre inn markisen. “Skal dere sykle videre? Ja, sier vi. Jeg ville funnet meg et tak å stå under hvis jeg var dere!”. Så løp han inn igjen. Noen minutter etter var det full storm, lyn og storregn i Steinkjer sentrum. Vi kastet oss på sykkelen og kom oss inn i et kjøpesenter, allerede søkkvåt. Vi fant snart ut at vi rett og slett måtte finne overnatting på Steinkjer. Det billigste alternativet var Guldbergaunet camping. Desverre ikke innlagt vann på de små hyttene. Det er forresten en egen kultur på campingplasser der alle hilser og sier “god morgen”.

Alt for kort dagsetappe i dag, men men. Vi tar det igjen i morra. Da blir det Trondheim!

Noen kilometer kom vi endelig til dette:

Regnet fortsatte, og det kom en skikkelig skur. Vi fant en bensinstasjon, kjøpte to kopper kaffe og en pose potetgull, og ble sittende der i tre kvarter. Fikk tørket litt opp, og det fikk regnet fra seg. Det var bare å fortsette. Matpause på Høylandet utenfor en Esso-stasjon. Her ble vi kjent med noen småguler som var veldig interessert i å få brødsmulene våre. Vi delte gladelig med dem.

Endelig kom vi ut på E6! Snakk om positiv opptur. Grong var neste passering, men vi syklet forbi – enn hvor sliten vi var. Litt feil av oss, men vi visste det bare var noen kilometer til neste camping, så vi tenkte at vi kunne sykle dit. Det vi ikke visste var at den campingen lå 1,5km opp i fjellet, utenfor E6. Vi valgte å sykle videre, og kom endelig til Heia Gjestegård. Her ble det campinghytte med dusj – luksus! Pasta med pesto, salami og ost ble kvelds, før det ble litt sløving foran en tv – enda mer luksus!

Vi syklet litt over 12 mil i dag og stoppet på 23o meter over havet – det blir nedoverbakke i morra!

Ferga til Forvik tok ca 1 time og det var greit å få tørket litt opp. Fra Forvik til Anndalsvågen var det 17 kilometer og etter fergeruta hadde vi akkurat nok tid. Vi syklet og syklet, men tre hundre meter fra kaia så vi at ferga la fra og tøffet avgårde. Frustrasjonen var stor, og mindre ble den ikke av at det var 2,5t til neste avgang! På Anndalsvågen var det ikke venterom, men en liten gang og et toalett. Det endte med at vi satt i den lille gangen, kokte kaffe på stormkjøkkenet og frøs. Moralen i dette er; ikke stol på fergerutene i Kystriksveiheftet for RV17, og ikke beregn for lite tid når det er snakk om fergeruter. Husk at fergene ofte går mye sjeldener i helgene enn på hverdagene.

Etter overfarten Anndalsvågen-Horn hadde vi jo fått en lang pause, så vi tråkket avgårde. Syklet til Berg hvor vi fant en butikk og fikk hamstret litt mer proviant. Matpause på den lokale nettbutikken hører med, og det er fint med tak over hodet når været utenfor er så som så. Syklet videre til den siste ferga for denne gang, Vennesund-Holm. Været var fremdeles dårlig, og regnet skyllet ned. Vi syklet bare et par kilometer etter fergeleiet før vi slo opp teltet. Kokte grøt (og brente den!) og kaffe, og tok en tidlig kveld. Det tar på å starte tidlig og sykle en hel dag uten for mye søvn. Ble ca 10,5 mil i dag, skal si oss fornøyd med det!

Fant ut vi skulle slanke litt på bagasjevekta, så NAF-veibok måtte til pers. Slik ser boka ut nå, mye mer passende for syklister:

Det blir ei natt til på Stokka, men i morgen tidlig da MÅ vi sykle videre!