Nå er jeg – den syke John-Petter- i ferd med å bli frisk igjen. Men kanskje det er for tidlig å erklære seg frisk, ivertfall ikke i hodet. Nå får jeg endelig sove godt om natta, og det å ta til seg næring er ikke lenger et smerteinferno. Kroppen er allikevel sliten. Vi gikk til universitetet og tilbake i dag. Det føltes mer som en syk vertikal fjelltur.
Så…her kommer en munter historie om to gode venner med kaputt hjerne.
Det begynte med at Anders inviterte seg selv på kveldsmat. Han skulle lage eggerøre, jeg skulle koke kaffe. For anledningen valgte jeg å anvende en espressokanne til å fremstille kaffen med. Jeg fyllte på vann og kaffe og skrudde den sammen slik jeg mente det skulle gjøres. Men noe ble nok veldig galt. Etter en stund begynte pipelyden fra sikkerhetsventilen å komme. Jeg lettet på lokket. Både Anders og jeg lente oss ned for å se hva som var galt. Vi sto nå 15 centimeter fra kannen med vidåpne øyne. Anders sier: «Hva er den lyden?» Jeg svarer: «Det er sikkerhetsventilen».
I neste øyeblikk:
BOOOOOOOOOOM!
Ut fra tuten på kannen kom det en eksplosjon av kaffegrut. Nå fikk vi sprutet kaffegrut helt bak til lillehjernen. Vi var blinde i flere minutter før vi fikk gravd ut nok grut fra øynene igjen. Eksplosjonen var så kraftig at hele taket ble fullt av kaffe. Espressokaffe er så sterk at jeg nå må male taket. Ser du nøye etter i taket ser du konturene av to hoder der.
Moral: sikkerhetsventiler skal tas på alvor.
0 Responses to “En god historie om en espressokanne”