Våknet tidlig av hundelufting på campingplassen, og det var bare å få pakket teltet og utstyret sammen. Vi begynner å bli ganske flinke på det, og det går unna i litt av ei fart – enda fortere vil det vel gå før vi er ferdige med turen. Når alt var nedpakket var det tid for frokost. Det er et triks å spise etter nedpakking hvis været er bra, da kan man sykle lengre før man trenger å spise. Været er såpass bra at vi måtte smøre oss med solkrem før vi la ut på veien. Veien fortsatte i oppoverbakke, og det var en ganske tung start på dagen. Kilometrene rullet sakte avgårde. Oppover stoppet vi på en rasteplass, og var litt småsulten så vi fant frem en pose Polly Turmiks. Det endte med at vi spiste opp hele posen før vi gav oss – kostholdet blir helt merkelig når man er på tur, og det er ikke barebare å få det rett balansert med nok av ditt og nok av datt. Vi spiser for det meste nesten alt det vi har lyst på. Så satser vi på at kroppen sier i fra hvis den trenger salt eller sånt.
En annen ting jeg har lyst til å si er at det er mye forsøpling oppover Dovre. Vi syklet etappen ei uke etter den store styrkeprøven, og det er store mengde søppel som tydelig bærer preg av å stamme fra det. Mange tomme sykkelflasker, næringsdrikker og energibar-papir, er litt trist at slike ting blir liggende ute i naturen, til og med i en nasjonalpark!
Neste pause ble avholdt på en rasteplass rett før Hjerkinn, 1026 meter over havet og toppen av Dovre. Endelig ble det lunsj og det smakte godt å endelig være på toppen. Videre gikk det bortover fjellet, litt nedover, men mest bortover. Motvind hadde vi også, så det ble litt jobb for å komme seg fremover. Heldigvis var det ikke så kaldt at vi måtte kle på oss så veldig mye, det virker så absolutt som om temperaturen er bra i sør selv om været er så som så. Jeg fikk sett en moskus da jeg måtte finne ut hva den tyske turistbussen hadde stoppet midt i veien for – og selvfølgelig lagde trafikk-kork. Det er visst sjeldent å se moskus der, selv om det er moskus i kommunevåpnet. Over Dovre kom vi til dette skiltet:
Ferdig med Trønderriket!
Nedover Dovre gikk det fort, helt til John-Petter plutselig sa «Oj», og begynte å bremse ned. Jeg skjønte ingenting før jeg fikk tatt en titt over skuldra hans. I mot oss kom det ei løpsk campingvogn som svaiet fram og tilbake midt i kjørebanen. Et vindkast hadde tydelig fått tak i vogna, og vi ventet bare på at det skulle smelle. Eieren må ha hatt et svare strev med å holde vogna på veien, men det gikk heldigvis bra. Det tok nå litt tid før den sluttet å svaie, men han slapp en tur i grøfta. Det var vel en familie på ferietur med nervene i halsen. Jeg fant ut at jeg aldri vil ha campingvogn, det hadde vært for mye action for meg.
Når vogna var passert var det bare å trille videre nedover. Det gikk i et heftig tempo, og maksfarta vår er vel nærmere åtti kilometer i timen i nedoverbakke. Det er bare å holde seg fast! Når vi svinget inn i Dombås sentrum kunne vi gratulere oss selv med at Dovre var passert – det som kanskje er turens verste parti. Vi er bare glade for at det ikke regnet kattunger. På Dombås fant vi både brød, pålegg, kaffe og is – alt man trenger til en lang dag på veien. Ut fra Dombås gikk det parallellvei i 2,5 mil, så vi slapp unna E6 denne biten, men så var det ut på hovedveien igjen.
Når vi kom til Sel, så måtte vi svinge ut fra E6 og sykle på den andre siden av elva. Veien her var i ok stand, men den gikk mye mer oppover og nedover enn det E6 ville ha gjort. Litt kjipt å sykle opp en bakke bare for at den skal tippe nedover igjen rett etter toppen, men sånn er livet på sykkelsetet. Fulgte veien til Otta der vi fant oss en campingplass og tok kveld etter teltoppsetting, dusjing og middagsspising. Handdukene våre lukter ekstremt surt (glemte å vaske dem i Trondheim..), så må finne en vaskemaskin i morra.
Dagens etappe ble på ca 12 mil, hvor store deler gikk på E6.
