Archive for the 'Fritid' Category

Våknet opp til et nydelig vær denne dagen også. Etter nedpakking, frokost og 1000 blikk på den kule sykkelen fra unger som skulle tilbringe dagen i Hunderfossen, kom vi oss avgårde. Holdt oss på motsatt side av elva enn det E6 går på, og hadde fine veier. Rundt Fåberg var det et kryss som vi syklet litt feil i, prøvde å følge sykkelstiskilt – vi bør jo ha lært til nå at det ikke alltid er så lurt. Trikset er da å sykle mot Jørstadmoen til man er i Lillehammer. Der følger man skiltene mot Vingnes og Vingrom, da sykler man på gamle E6 ganske parallelt med nye E6. Denne veien kan man sykle helt til litt forbi Biri, så er det litt hovedvei (ikke lengre E6) og litt sykkelvei inn til Gjøvik. Her stoppet vi på en bensinstasjon og prøvde å høre etter veien videre, ingen napp i det hele tatt. Litt feilsykling og mange rundkjøringer senere, dog fremdeles i Gjøvik sentrum fant vi en ny bensinstasjon, der kunne en kunde hjelpe oss og hun pekte og forklarte. Vi skjønte det sånn tøvelig, og la avgårde videre mot Raufoss.

Raufoss er litt spesiell for oss, for det er nemlig her sykkelen vår kommer i fra. Den fant vi på finn.no i september 2009, og fikk den transportert oppover med Toten transport. Etter matpause på enda en bensinstasjon (Statoil = kaffe!), fant vi Raufoss sykkel – moro. Dagen vår var ikke ferdig her, vi hadde enda den største utfordringa igjen – videre var det nemlig et fjell på 600 moh som skulle bestiges. Vi trødde og trødde på, sola skinte og verden smilte til oss. Fulgte Einavatnet rundt og det var ved enden av dette at stigninga virkelig startet. Oppover og oppover gikk det, i sakte tempo. Midt i bakken sto det en bil med motorstopp som Falken var og hentet på henger. Det virket som om mor og datter hadde et veddemål om oss – og de smilte og vinket. Rett før toppen var kreftene oppbrukt og det ble en kort matpause for å hive i seg noen skiver. Kort ble den for myggen gikk til angrep med en gang vi stoppet, bare å trø videre opp.

På toppen vurderte vi å stoppe, men valget ble å suse nedover også i dag, slik at vi kunne få lønn for strevet. Fort gikk det nedover mot Jaren, men midt i bakken ble det plutselig ulovlig å sykle på veien. Det endte med kraftig bremsebruk og svinging inn på en parallellvei. Slike ting liker vi dårlig – ekstremt dårlig! Vi hadde bestemt oss for å sykle om Jaren og Gran mot Jevnaker, og ikke via Brandbu da dette var lengre. Hadde vi kunne velge om igjen, ville vi syklet rundt Brandbu – hør nemlig her:

Vi kom ned et stykke vest for hovedveien og måtte sykle tilbake til Jaren, for vi syklet videre til Gran. Her vurderte vi å stoppe for kvelden, klokka var ni og vi var slitne. Men fins det campingplasser der? NEI!!!! og ingen i nærheten heller. Nærmeste er 20 kilometer unna! Det gikk litt inn på psyken, men vi tenkte at vi kunne se om vi fant en teltplass på veien videre – så vi fortsatte å sykle. Nesten framme i Lunner sentrum hadde Statens vegvesen igjen funnet ut at vi plutselig ikke fikk sykle på hovedveien, men det gikk en gangvei på venstre side av veien. Prøvde å gi tegn til den rekka med biler vi hadde bak oss, men flere fortsatte å kjøre forbi oss. Det endte med at vi bare måtte svinge plutselig fordi det ble ei luke, det vi glemte var at det kom biler i mot også. Det kom en bil akkurat da, og ikke hvilken som helst bil heller. Neida, en sivil politibil med to kvinnelige betjenter i, som måtte bråbremse. Det gikk bra, og vi ble ikke stoppet. En liten latter ble det, og takknemlig for at det gikk bra. Sykkelveien førte ingen steder hen, og vi sto der uten peiling på veien videre. Telefonen til JP var fri for strøm, så GPS hadde vi heller ikke. Hva gjør vi nå?

Valget falt på Kathrine, tidligere ansatt på 1881. Hun var ikke heime, men i bursdag hos Ragnhild, som lånte henne en datamaskin. Det var litt vanskelig å lokalisere oss, men hun gjorde enet godt forsøk på å hjelpe oss fra Vesterålen, De plagdes litt, fant ikke adressen vi sto på, vi var oppgitt, ekstremt lei av sykkel og trøtt – en dårlig kombinasjon. Ute på kveldstur kom noen lokale ungdommer som hjalp oss med veien videre, så Kathrine og Ragnhild kunne få fred fra vårt mas. Ragnhild hadde da hatt en artig bursdag, da hun kunne ligge på gulvet å flire av våre problemer

Veien til Sløvika camping var på noe som liknet på asfalt, men kjentes ut som grus – og steinspruten sto etter oss. Flaksen vår var at de siste kilometrene gikk nedover, så det ble noen billige kilometer. Vi var glade da vi kom fram til campingplassen, da var det bare å slå opp telt, lage mat og få seg en dusj. Selv med effektivitet tar dette halvannen time, så klokka ble ett før vi var i seng. Jeg nevnte tidligere at handdukene våre var sure, så da måtte kreativiteten få spillerom. JP fant ei ubrukt ren gulvtue som han tørket seg med etter han var ferdigdusjet – jeg steilte litt da han kom med den til meg etterpå, men gikk da med på å bruke den som handduk. På en måneds sykkeltur er det nødvendig å fire på kravene, og det gjør vi begge to..

Dagens etappe ble ca 14,5 mil (lite bilder skyldes at det ikke er strøm på telefonen)

Våknet tidlig av hundelufting på campingplassen, og det var bare å få pakket teltet og utstyret sammen. Vi begynner å bli ganske flinke på det, og det går unna i litt av ei fart – enda fortere vil det vel gå før vi er ferdige med turen. Når alt var nedpakket var det tid for frokost. Det er et triks å spise etter nedpakking hvis været er bra, da kan man sykle lengre før man trenger å spise. Været er såpass bra at vi måtte smøre oss med solkrem før vi la ut på veien. Veien fortsatte i oppoverbakke, og det var en ganske tung start på dagen. Kilometrene rullet sakte avgårde. Oppover stoppet vi på en rasteplass, og var litt småsulten så vi fant frem en pose Polly Turmiks. Det endte med at vi spiste opp hele posen før vi gav oss – kostholdet blir helt merkelig når man er på tur, og det er ikke barebare å få det rett balansert med nok av ditt og nok av datt. Vi spiser for det meste nesten alt det vi har lyst på. Så satser vi på at kroppen sier i fra hvis den trenger salt eller sånt.

En annen ting jeg har lyst til å si er at det er mye forsøpling oppover Dovre. Vi syklet etappen ei uke etter den store styrkeprøven, og det er store mengde søppel som tydelig bærer preg av å stamme fra det. Mange tomme sykkelflasker, næringsdrikker og energibar-papir, er litt trist at slike ting blir liggende ute i naturen, til og med i en nasjonalpark!

Neste pause ble avholdt på en rasteplass rett før Hjerkinn, 1026 meter over havet og toppen av Dovre. Endelig ble det lunsj og det smakte godt å endelig være på toppen. Videre gikk det bortover fjellet, litt nedover, men mest bortover. Motvind hadde vi også, så det ble litt jobb for å komme seg fremover. Heldigvis var det ikke så kaldt at vi måtte kle på oss så veldig mye, det virker så absolutt som om temperaturen er bra i sør selv om været er så som så. Jeg fikk sett en moskus da jeg måtte finne ut hva den tyske turistbussen hadde stoppet midt i veien for – og selvfølgelig lagde trafikk-kork. Det er visst sjeldent å se moskus der, selv om det er moskus i kommunevåpnet. Over Dovre kom vi til dette skiltet:

Ferdig med Trønderriket!

Nedover Dovre gikk det fort, helt til John-Petter plutselig sa «Oj», og begynte å bremse ned. Jeg skjønte ingenting før jeg fikk tatt en titt over skuldra hans. I mot oss kom det ei løpsk campingvogn som svaiet fram og tilbake midt i kjørebanen. Et vindkast hadde tydelig fått tak i vogna, og vi ventet bare på at det skulle smelle. Eieren må ha hatt et svare strev med å holde vogna på veien, men det gikk heldigvis bra. Det tok nå litt tid før den sluttet å svaie, men han slapp en tur i grøfta. Det var vel en familie på ferietur med nervene i halsen. Jeg fant ut at jeg aldri vil ha campingvogn, det hadde vært for mye action for meg.

Når vogna var passert var det bare å trille videre nedover. Det gikk i et heftig tempo, og maksfarta vår er vel nærmere åtti kilometer i timen i nedoverbakke. Det er bare å holde seg fast! Når vi svinget inn i Dombås sentrum kunne vi gratulere oss selv med at Dovre var passert – det som kanskje er turens verste parti. Vi er bare glade for at det ikke regnet kattunger. På Dombås fant vi både brød, pålegg, kaffe og is – alt man trenger til en lang dag på veien. Ut fra Dombås gikk det parallellvei i 2,5 mil, så vi slapp unna E6 denne biten, men så var det ut på hovedveien igjen.

Når vi kom til Sel, så måtte vi svinge ut fra E6 og sykle på den andre siden av elva. Veien her var i ok stand, men den gikk mye mer oppover og nedover enn det E6 ville ha gjort. Litt kjipt å sykle opp en bakke bare for at den skal tippe nedover igjen rett etter toppen, men sånn er livet på sykkelsetet. Fulgte veien til Otta der vi fant oss en campingplass og tok kveld etter teltoppsetting, dusjing og middagsspising. Handdukene våre lukter ekstremt surt (glemte å vaske dem i Trondheim..), så må finne en vaskemaskin i morra.

Dagens etappe ble på ca 12 mil, hvor store deler gikk på E6.