Sola er kommet igjen

Emil Johan elsker å leke med støvsugeren

Jeg strikker litt innimellom, mellom litt skole, litt husarbeid, litt besøk i åpen barnehage.. Dagene bare flyr avgårde. Vi prøver å henge med i svingene. John-Petter har mye skole, MYE skole, men sånn går det når han skal ta 90 studiepoeng i vår..

Søskenbarna treffes alt for sjelden, men i dag ble det da et lite besøk og et lite blinkskudd

Og blitsfotoen på kameraet er ødelagt, men telefonen min funker fint

Her er fra den første turen hans tidlig i juli

Vogna er en norsk vogn og heter Nordic cab. Den kan brukes som pulk på vinteren, som sykkelvogn, som joggevogn eller som barnevogn. Man kan også koble på draget med hjul, og gå på tur og trekke vogna etter seg. Fins muligheter for hundedrag også. Vi er godt fornøyd sålangt, og det beste er at den kan slås sammen – så alle våre behov er dekket i ei og samme vogn, og den tar ikke opp hele den lille boden vår heller

Her er joggevogn-utgaven. Fint brukt som barnevogn i gåtempo. Prøvd i lysløypa og kom meg ut på ganske så smale stier.

Første stopp var hytta. Et par rolige dager, der Emil Johan poserte på sommerens blinkskudd. Badebalje på stuegulvet, plasking og vann overalt, men et herligt bilde

Så var det både Forfjorden og Sortland før vi satte kursen for Lavangen hvor Linda og Ivar skulle bli kone og mann. Jeg fikk det ærefulle oppdraget i å lage bryllupskaka (som den første bryllupskaka jeg har lagd). Det var krevende og moro, og var ferdig rundt midnatt. Kakestativet hadde brudeparet lagd selv, orginal vare fra de lokale skoger. Dagen var nydelig og de ble godt gift, selv om Emil Johan fant ut av vielse var noe kjedelig og krevde at pappaen tok bleieskift midt under sermonien. Etter et hyggelig selskap satte vi oss i bilen igjen og suste til Vesterålen for å finne senga.

Videre var vi både i Forfjorden, på Sortland og på hytta. I Forfjorden var Emil Johan på sin første fjelltur, opp på Forfjordens tak, Heia. Etter en fem timers tur var både gutten og foreldrene fornøyde, og gutten fikk smake på, og kjenne under føttene, lyng for første gang. Her er gutta på tur oppover

Kaka Siv og jeg lagde til Annbjørg, Liss og Tedds felles bursdagsfeiring. Vi hadde mye moro mens vi holdt på, selv om vi ikke hadde all verdens med til. Ansiktene er muffins kledd med marsipan satt oppå ei stor marsipankake.

Ellers har vi kost oss i godt vær, og Emil Johan har nytt sin første sommer! Han har også begynt å vise tegn til å få tenner (selv om mammen ikke vil), og biter på alt mulig han får tak i.. John-Petter har fått oppleve ryper rett utenor hytteveggen, men siden det ikke var jaktsesong, så ble det kun jaktet med kamera.

Vi har hatt en strålende sommer, med både godt vær og mindre godt vær. Nå starter høsten snart, vi er kanskje klare for det!

Det sier Guro også I morrest våknet jeg til ei melding hvor det sto at jeg hadde vunnet en kaffemaskin! Det er andre konkurranse jeg har vunnet på kort tid. Sist var det et gavekort på Barnas Hus. Kanskje jeg må begynne å spille lotto??

Jeg vant en Nescafe Piccolo (bilde er lånt fra dolce-gusto.no)

Jeg har sagt at jeg ikke vil ha en kapselkaffemaskin, men når jeg nå vant en så må jeg vel bare si at vi skal ha det allikevel.. Og rydde plass på kjøkkenbenken og kjøpe kaffekapsler..

John-Petter fikk utdelt heimeeksamen mandag denne uka. Innlevering på fredag. Fornøyd med oppgaven? Njæ, ikke helt. Lett å lese/skrive med en baby i huset? Ikke optimalt. Lillegutt nekter å legge seg før etter klokka er tolv om kvelden, så da blir det litt rangling på JP. Opp halv syv, i seng halv ett – ett. Mye frigjort tid til eksamen da, men kona og sønnen krever en del av tida. Mannen går derfor rundt i en konstant «har-fått-litt-for-lite-søvn,-men-det-går-bra»-modus. Selv leser jeg også til eksamen, mellom amming, bleieskift og andre huslige sysler. Fredag har jeg eksamen nr 1 og JP har innlevering av eksamen  - så da blir det noen dagers pause før de neste. Pausen skal vi fylle med å få Emil Johan døpt i Vesterålen, og få med oss ei 17.mai-feiring på lasset.

Innlegget bør jo inneholde et bilde. Her kommer historien bak det. Etter jeg sluttet å gå på skolen, men før Emil Johan ble født, gikk det nesten tre uker. Det var lange dager som jeg måtte fylle med noe. Rastløse meg som alltid har mange prosjekter, var litt tiltaksløs, men noe ble da gjort. Mye soving litt skole (dessverre bare et minimumsnivå) og noe håndarbeid. Tenkte jeg skulle vise frem to av produktene, nå i denne bloggtørka, nemlig to rangler. Oppskrift er aperangla til kaptein biff (en av de mange håndarbeidsbloggene jeg leser når jeg har litt ledig tid). Hun gir den ikke ut lengre da det var så mange som brukte oppskrifta for å lage for å selge, liten respekt for opphavsrettighetene. Blomsterrangla dukket opp ved et nettsøk og kommer fra Danmark – husker ikke helt hvordan jeg fant den. Jeg lager ikke for salg, men sånn at Emil Johan kan få litt mammaproduserte leker når leker begynner å interessere han.

Kanskje det er livet som har vært litt stille i høst?

Eller kanskje ikke..

Ting har gått mer eller mindre i ett den siste tida. Vi har bodd på Lyngseidet, men allikevel har det vært midlertidig. John-Petter har pendlet frem og tilbake til Tromsø et par ganger i uka, og så og si bodd i gymbagen sin hele høsten. Jeg har ikke flyttet inn i klesskap på Lyngseidet, pappesker har stått litt rundt omkring i leiligheta hele høsten.

Nå er denne tida på tur mot slutten. Det er godt å tenke på at det bare er ei drøy uke igjen av praksisen, ikke fordi praksisen har vært negativ, den har vært super. Det er bare at livet rundt ikke har vært helt optimalt. At tiden på klinikken er bra kan ikke veie opp for alt det andre. De fleste kveldene har blitt brukt foran en skjerm, enten tv eller data. Nå sitter jeg foran skjermen igjen, men tven er slått av og jeg hører på radioen. Det er lenge siden en kveld har blitt brukt slik. Strikkepinnene har rødt og hvitt garn på seg, og jeg er i tidsnød (dagene går veeeeeldig fort..)

Leiligheta her på Lyngseidet skal pakkes ned i esker og det skal vaskes. I Tromsø pusser JP opp for fullt i nyleiligheta vår. Vår egen plass, hvor vi (forhåpentligvis) skal holde oss i ro ei god stund. Flytting er en ting vi begynner å bli sånn passelig lei av.

Jeg hadde lyst til å dele litt desember med dere, så jeg fant frem kameraet mitt. Det forrige bildet var tatt før bryllupet.. (vi har jo andre kamera, så helt bildeløs er vi ikke, men..)

John-Petters adventskalender. Kalender nr 2 jeg har lagd i år. Lillesøster fikk den første, og da måttte jo mannen også få..

Jeg fikk som takk for lillesøss’ kalender en kalender tilbake fra henne og mamma – heldige meg!

Og det siste bildet er den siste bakefadesen; hule julebrød. Memo til meg selv; vent med å ta brødene ut av ovnen til du er helt sikker på at de er gjennomstekt.

Hvorfor marsipankake?
Enkelt og greit; vi feirer alle oppsparte anledninger:

- at Guro har hatt bursdag (snart en måned på etterskudd, men bedre sent enn aldri)
- at det er bare en måned igjen av tida som rotløs
- at det er over fire måneder igjen til tida som søvnløs
- at John-Petter har fått seg jobb på jusshjelpa
- at det er andre søndag i november
- at vi har kjøpt oss leilighet
- at det sikkert er tusen andre ting som er verdt å feire, men som vi ikke kommer på i farta.

— oppdatering —

Jo, vent! vi kom på mer:

- at vi ikke har hatt influensa (ennå)
- at John-Petter har greid å være på Lyngseidet i 5 sammenhengende dager nå
- at bloggtørken kanskje er over. kanskje.

Videre gikk det på vestsiden av Tyrifjorden (som egentlig er et vann), forbi Tyristrand og til Vikersund. Ny matpause i sola før vi fortsatte på parallellveier mot Geithus. Her drev de med veiarbeid og det var skiltet at veien var stengt, men vi fikk jo ikke sykle på hovedveien og nå heller ikke på parallellveien – hva skulle vi da gjøre? Vi fikk lov til å passere veiarbeiderne, så det ble et par kilometer på dårlig grusvei, men vi kom oss da frem. Passerte Hokksund og Vestfossen og syklet videre mot Eidsfoss. Her fant vi ut at det begynte å bli seint, og for ikke å gjøre samme tabbe som i går valgte vi å stoppe på en campingplass på Torrud.

Her var resepsjonen stengt, så vi gikk og tittet etter en plass for å slå opp teltet. Livet på campingplasser er en egen kultur, og det er campingvogneierne med fast plass som er sjefene. JP fikk øye på en stor vogn med spikertelt med de dyre eikemøblene innenfor og bilder som hang på vogna inne i teltet, og da fikk han nok. Tilfeldigvis var det en av «sjefene» som spurte om han trengte hjelp, og da kokte det litt over for han; «Jeg leter bare etter et par kvadratmeter plass hvor jeg kan slå opp teltet, og som ikke er i hagene til noen». «Sjefen» trodde ikke sine egne ører, men vi fant ut at det var best å bare skygge banen.

Vi fant noen kvadratmeter, og fikk opp teltet. I dag ble det tilbakelagt ca 95 kilometer

Raufoss er litt spesiell for oss, for det er nemlig her sykkelen vår kommer i fra. Den fant vi på finn.no i september 2009, og fikk den transportert oppover med Toten transport. Etter matpause på enda en bensinstasjon (Statoil = kaffe!), fant vi Raufoss sykkel – moro. Dagen vår var ikke ferdig her, vi hadde enda den største utfordringa igjen – videre var det nemlig et fjell på 600 moh som skulle bestiges. Vi trødde og trødde på, sola skinte og verden smilte til oss. Fulgte Einavatnet rundt og det var ved enden av dette at stigninga virkelig startet. Oppover og oppover gikk det, i sakte tempo. Midt i bakken sto det en bil med motorstopp som Falken var og hentet på henger. Det virket som om mor og datter hadde et veddemål om oss – og de smilte og vinket. Rett før toppen var kreftene oppbrukt og det ble en kort matpause for å hive i seg noen skiver. Kort ble den for myggen gikk til angrep med en gang vi stoppet, bare å trø videre opp.

På toppen vurderte vi å stoppe, men valget ble å suse nedover også i dag, slik at vi kunne få lønn for strevet. Fort gikk det nedover mot Jaren, men midt i bakken ble det plutselig ulovlig å sykle på veien. Det endte med kraftig bremsebruk og svinging inn på en parallellvei. Slike ting liker vi dårlig – ekstremt dårlig! Vi hadde bestemt oss for å sykle om Jaren og Gran mot Jevnaker, og ikke via Brandbu da dette var lengre. Hadde vi kunne velge om igjen, ville vi syklet rundt Brandbu – hør nemlig her:

Vi kom ned et stykke vest for hovedveien og måtte sykle tilbake til Jaren, for vi syklet videre til Gran. Her vurderte vi å stoppe for kvelden, klokka var ni og vi var slitne. Men fins det campingplasser der? NEI!!!! og ingen i nærheten heller. Nærmeste er 20 kilometer unna! Det gikk litt inn på psyken, men vi tenkte at vi kunne se om vi fant en teltplass på veien videre – så vi fortsatte å sykle. Nesten framme i Lunner sentrum hadde Statens vegvesen igjen funnet ut at vi plutselig ikke fikk sykle på hovedveien, men det gikk en gangvei på venstre side av veien. Prøvde å gi tegn til den rekka med biler vi hadde bak oss, men flere fortsatte å kjøre forbi oss. Det endte med at vi bare måtte svinge plutselig fordi det ble ei luke, det vi glemte var at det kom biler i mot også. Det kom en bil akkurat da, og ikke hvilken som helst bil heller. Neida, en sivil politibil med to kvinnelige betjenter i, som måtte bråbremse. Det gikk bra, og vi ble ikke stoppet. En liten latter ble det, og takknemlig for at det gikk bra. Sykkelveien førte ingen steder hen, og vi sto der uten peiling på veien videre. Telefonen til JP var fri for strøm, så GPS hadde vi heller ikke. Hva gjør vi nå?

Valget falt på Kathrine, tidligere ansatt på 1881. Hun var ikke heime, men i bursdag hos Ragnhild, som lånte henne en datamaskin. Det var litt vanskelig å lokalisere oss, men hun gjorde enet godt forsøk på å hjelpe oss fra Vesterålen, De plagdes litt, fant ikke adressen vi sto på, vi var oppgitt, ekstremt lei av sykkel og trøtt – en dårlig kombinasjon. Ute på kveldstur kom noen lokale ungdommer som hjalp oss med veien videre, så Kathrine og Ragnhild kunne få fred fra vårt mas. Ragnhild hadde da hatt en artig bursdag, da hun kunne ligge på gulvet å flire av våre problemer

Veien til Sløvika camping var på noe som liknet på asfalt, men kjentes ut som grus – og steinspruten sto etter oss. Flaksen vår var at de siste kilometrene gikk nedover, så det ble noen billige kilometer. Vi var glade da vi kom fram til campingplassen, da var det bare å slå opp telt, lage mat og få seg en dusj. Selv med effektivitet tar dette halvannen time, så klokka ble ett før vi var i seng. Jeg nevnte tidligere at handdukene våre var sure, så da måtte kreativiteten få spillerom. JP fant ei ubrukt ren gulvtue som han tørket seg med etter han var ferdigdusjet – jeg steilte litt da han kom med den til meg etterpå, men gikk da med på å bruke den som handduk. På en måneds sykkeltur er det nødvendig å fire på kravene, og det gjør vi begge to..

Dagens etappe ble ca 14,5 mil (lite bilder skyldes at det ikke er strøm på telefonen)